Workshop i Beijing:

Da Sami Rintala og Dagur Eggertsson ble invitert til en utstilling i Beijing, valgte de (som vanlig) å involvere studenter i prosjektet. NTNU stilte opp og samlet sammen studenter som ville delta. Etter workshoppen i Thailand, var det nærliggende for TYIN å spørre om å få være med. Heldigvis syns både Rintala-Eggertsson og NTNU at dette var en god idé, og vi kunne bestille flybilletter fra Bangkok til Beijing.

Foranledningen til utstillingen var et stort jordskjelv i Sichuan-provinsen i Kina 12. mai 2008. Nær 70.000 døde og mellom 5-10 millioner mennesker ble hjemløse. Sammen Shigeru Ban, Sou Fujimoto, PRODUCTORA og 8 andre kontor, ble Rintala-Eggertsson utfordret til å finne bedre løsninger for nødboliger tilpasset en katastrofesituasjon.


Etter de første dagene med forvirret språksenter og stiv nakke, møttes alle studentene fra Norge og trappet opp på arkitektfakultetet ved Central Academy of Fine Arts (CAFA). Her møtte vi Sami, Dagur og en håndfull kinesiske arkitektstudenter.





Sami og Dagur skal ha all mulig ros for å legge prosjektet i studentenes hender, særlig med tanke på hvor mye vi snudde, knadde og brakk på det. Etter to dager kom det fram mange ulike forslag og ideer, og et felles design sto ferdig i 1:10 på bordet.



Prosjektet besto nå av små enheter bygget opp over et modulsystem. Hver enhet målte 2,1x2,1x1 meter, og skulle kunne monteres og demonteres i løpet av kort tid. På utstillingen var planen å vise frem en prototype bestående av en soveboks, en kjøkkenenhet, en badeenhet og en inngangs/lagringsboks montert rundt et fellesrom med ildsted.



Vi delte oss opp i mindre arbeidsteam som fikk ansvar for hver sin enhet, og arbeidet begynte. Eller mer presist: Søknadsprosessen for å få lov til å begynne arbeidet begynte.

Kina er ansett for å være et av de mest effektive landene i verden. De produserer størsteparten av det vi i Europa konsumerer, og har de siste tiårene hatt en utrolig utvikling. Når vi sto utenfor verkstedet for å få tilgang på hammer, sag og materialer, kunne vi overhodet ikke se hvordan noen kan anse Kina som effektive. Det var vanskelig å skjønne hvordan de får gjort noe som helst.

Da de riktige papir omsider var diskutert, skrevet og underskrevet i tre kopier, fikk vi endelig komme inn i verkstedet. Ivrige begynte vi... men neida!


Vi kunne komme inn på verkstedet. Vi kunne bære inn materialene. Vi kunne få kappet materialene. Men ikke komme nær sagen. Den er farlig. Punktum.



Verkstedsmesteren måtte kappe for oss. Men først etter å ha fått tillatelse til å kappe for oss. Og beskjed om hva vi skulle kappe, hvor mye vi skulle kappe og hvorfor vi skulle kappe hva, hvor mye og hvorfor.

Utrolig nok klarte vi å beseire byråkrati-monsteret, og med en snekkerutdannet Silje i spissen tok vi i bruk de helt ubrukte, men trolig fem år gamle sagene.

Mange kapp (og null skader) senere kunne vi montere og lasere fire flotte enheter, og transportere stasen til utstillingslokalet ved National Art Museum of China.